Fru Inger til Austrått og historiens urettferdige dom

Fru Inger til Austråt var en dame jeg stiftet bekjentskap med under arbeidet med masteroppgaven i historie i årene 2007 - 2009. Nå var det ikke henne personlig jeg skulle skrive oppgave om, men under researchen i gamle historiske dokumenter, artikler og historiebøker kunne jeg ikke unngå å danne meg et bilde av denne høyst uvanlige, dog mektige damen som levde på Austråttborgen på Ørlandet i Sør-Trøndelag i en av Norges mest omskiftelige tidsepoker.

Fru Ingers fulle navn var Inger Ottesdatter Rømer, og hun levde mellom 1475 og 1555. Det betyr at hun totalt sett ble 80 år. Ingen dårlig alder, tiden tatt i betraktning! Hun giftet seg med rikshovmester (den tids statsminister) Niels Henriksson Gyldenløve en gang på slutten av 1490-tallet, og fikk totalt sett fem døtre med ham: Margrete, Anna, Eline, Ingeborg og Lucie.

Austråttborgen, fru Ingers hovedresidens

Det eksisterer ingen bilder fra samtiden av fru Inger, så vi kan bare gjette oss til hvordan hun så ut. Som hustru til Norges og Danmarks rikshovmester og frue på Austråttborgen må hun imidlertid ha hatt råd til å kle seg i ekstravagante klær etter siste renessansemote fra kontinentet, med kostbare tekstiler i sterke farger. Hennes døtre har antakelig fått lese- og skriveopplæring i Rein eller Tautra kloster, (eller hatt en privat huslærer) og i alle fall de tre eldste var ved kong Kristian IIs hoff, som hoffdamer for dronning Elisabeth.

Fru Ingers ektemann døde i 1522 eller 1523, og det er etter ektemannens død hun begynner å stå frem som den godseieren og mektige kvinnen hun ble kjent som i ettertiden.

Agnes Mowinckel som fru Inger i en
teateroppsetning fra 1921

Hissig i eiendomssaker - eller en helt valig godseier i sin samtid?

Tidlig 1500-tallshistorie fra før reformasjonen er ofte et betent tema for norske historieskrivere. Dette kommer særlig frem hos historikere fra 1800-tallet, under den nasjonalromantiske bølgen som flommet over landet etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Alt som kunne forbindes med dansketiden fikk en veldig negativ klang, fru Inger og hennes familie inkludert, siden alle hennes døtre var gift med danske adelsmenn. Ludvig Daae, som skrev en lengre artikkel om fru Inger i 1875, viste tydelige antipatier mot henne, og ikke minst hennes "lyst til Gods og Magt". Også Edvard Bull beskrev henne i 1917 som hissig i eiendomssaker, og "ivrig efter aa krafse til sig". Faktisk fikk hun så sent som i 2007 skylden for at den norske eliten tapte kampen mot dansk kongemakt og adel!

Som enke var fru Inger aktivt involvert i driften av Austrått, og en av Norges rikeste godseiere. Hun var involvert i flere eiendomssaker sammen med sine svigersønner, og skaffet seg klostergods mange steder i landet, deriblant Rein Kloster i Trøndelag og Nonneseter Kloster i Bergen. Hennes såkalte "lyst til Gods og Magt" var imidlertid ikke uvanlig i hennes samtid: Mange adelsmenn, og ikke minst konger, benyttet seg av klosternedleggelser for å berike seg, både i Norge og ellers i Europa.

Fru Ingers nærmeste nabo var Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, som eide Steinvikholmen slott i Trondheimsfjorden. Under de politiske omveltningene som gikk forut for reformasjonen og tapet av norsk selvstendighet i 1537, kom fru Inger og erkebiskop Olav til å stå på hver sin side i striden, og i løpet av denne tiden plyndret erkebiskopen Austrått hele tre ganger, siste gang da han flyktet ut Trondheimsfjorden i 1537. Erkebiskopen var også direkte ansvarlig for at to av fru Ingers svigersønner ble drept.

Mye av den negative omtalen fru Inger har fått, skyldes nok at 1800-tallets historikere mislikte at fru Inger ikke holdt seg innenfor det forventede kvinneidealet, altså at hun ikke var en passiv og føyelig hustru og svigermor som holdt seg i bakgrunnen mens mannfolkene ordnet opp. Historikerne gir generelt aldri Olav Engelbrektsson samme negative omtale som ble fru Inger til del, enda han også var en av Norges rikeste godseiere og like "ivrig etter aa krafse til sig" som hun var. Selv i det 21. århundres historieskriving dømmes menn og kvinner forskjellig. Jeg håper bare at vi med tiden kan se at fortidens mennesker var mer enn sitt biologiske kjønn, akkurat som vi er.