torsdag 14. april 2016

Kristina Gyllenstierna - ingen damsel in distress!

For meg fremstår 1500-tallets Skandinavia på ingen måte som noen mørk "nedgangstid". Joda, Norge var ikke lenger en stormakt slik vi var i middelalderen, pest og hungersnød hadde redusert befolkningen og vi hadde hatt felles konge med Danmark siden slutten av 1300-tallet, da Kalmarunionen ble inngått i 1397. Men det som interesserer meg mest med senmiddelalderens Skandinavia, er alle de tøffe kvinneskikkelsene som ikke er redde for å besitte makt, og å aktivt bruke den; Sigbrit Willums, hvis datter Dyveke ble kong Kristian IIs offisielle elskerinne; Kristians senere dronning Elisabeth, som insisterte på å følge sin mann i eksil da han ble sparket som dansk konge, samt vår egen fru Inger til Austrått, som styrte sitt gods med myndig hånd og aktivt grep inn i norsk utenrikspolitikk.


Kvinnelig opprørsleder


Kristina Gyllenstierna er en kvinne som dessverre kun vekselvis nevnes i historiebøkene som omhandler dansketiden, i hvert fall utenfor Sverige.
Gyllenstierna-familiens våpenskjold
Hun var imidlertid en av de sentrale figurene i de politiske omskiftelighetene tidlig på 1520-tallet, og ble allerede i sin samtid regnet som en nasjonal heltinne i Sverige. Og skal jeg være ærlig, fortjener denne dama en hedersplass i skandinavisk historie, tøff som hun var!

Kristina Gyllenstierna ble født i den aristokratiske Gyllenstierna-familien i 1494, og hennes halvsøster Cecilia Månsdotter var mor til Gustav Vasa, Sveriges konge fra 1523 til 1560. Som 17-åring ble hun gift med Sten Sture d.y, svensk riksforstander, som ledet forsvaret av Sverige inntil han ble drept av kong Kristian IIs tropper i slaget ved Åsunden i 1520. Kristina selv mistet sitt yngste barn, den 1-årige Gustav Sture, samme året.

Selv om ektemannen var drept og Sverige i ferd med å bli invadert av kong Kristians tropper, mistet ikke Kristina fatningen. Hun tok selv kommandoen og ledet kampen mot de danske troppene, og fremsto virkelig ikke som noen "damsel in distress!" For sin heltemodige innsats ble hun endog utnevnt som regent av Uppsala, en fantastisk utmerkelse for en 1500-tallskvinne. Kristina ledet senere forsvaret av Stockholm da de danske troppene rykket nærmere hovedstaden, men ble dessverre nødt til å kapitulere for overmakten i september 1520, under løfte om amnesti.

Kong Kristian II inntok Stockholm med pomp og prakt, og ble kronet i november samme året. Tre dager etter kroningen iverksatte kongen det makabre "Stockholms blodbad", under påskudd av at den svenske adelen skulle ha avsatt en biskop som var lojal mot danskekongen, en forbrytelse som gikk imot kirken og dermed kunne regnes som kjetteri. Den modige Kristina tok til motmæle mot Kong Kristians uhyrlige forbrytelser, men unngikk bare på en hårsbredd å bli henrettet selv. I stedet ble hun holdt innesperret på Stockholms slott mens flere av hennes nære familiemedlemmer og slektninger ble halshugget, og liket av hennes ektemann Sten Sture ble gravd opp og brent. Kristina selv og hennes to sønner, Svante og Nils, ble ført til Danmark som fanger.
Statue av Kristina Gyllenstierna i Stockholm

I perioden 1521-1524 satt Kristina som fange i Blåtårn i København, sammen med de to sønnene sine. Hun returnerte til Sverige etter løslatelsen, men skjønte nok at hun måtte ligge lavt i terrenget i tiden fremover. Tre år senere giftet hun seg med Johan Turesson, en fetter av Gustav Vasa. Kristina døde 5. januar 1559. En statue av henne kan beskues i den ytre borggården utenfor Slottet i Stockholm, byen hun så tappert forsvarte.