Du vet at du er viking når...

Som folk kanskje vet, er jeg medlem av vikinglaget Straumeyjar i Tromsø. Jeg kom i kontakt med dem for fem år siden da jeg flyttet til Tromsø og begynte på nybegynnerkurs i bueskyting. Her kom jeg i kontakt med masse fantastiske mennesker, og lærte meg etter hvert å sy vikingklær, brikkeveve og nålebinde.

Mitt vakre vikingsverd!

Vi har et fantastisk miljø i vikinglaget, og har hatt mange flotte opplevelser sammen, både her i Tromsø og på reiser rundt om på markeder i Norge. Det blir etterhvert en livsstil å være viking, og man får som person noen spesielle særtrekk. Her er noen karakteristikker som sikkert både Straumeyjar-folk og andre vikinger kan kjenne seg igjen i:

• Du er fullstendig “stoffavhengig” og bruker store deler av lønna di på tekstiler og garn.
• Du bruker store deler av fritida på å researche historisk riktige tekstiler, garn og farger til det neste antrekket du skal lage.
• Du er godt kjent med begreper som “panikksying” og “hurtigbinding”, og har praktisert disse ved flere anledninger.
• … men vet at å “krampeveve” brikkebånd kun blir katastrofalt!
• Du finner stadig unnskyldninger for å lage nye vikingplagg.
• Du vet at alt kan fikses med litt nål og tråd.
• Du nålebinder fremfor å strikke.
• Du har vurdert å nålebinde ullundertøy for å være historisk tvers igjennom (selv om det ikke er gjort noen arkeologiske funn av nålebundet ullundertøy!).
• … og ser ikke på det å nålebinde en genser som overambisiøst!
• Du kan telle på en hånd de gangene du har gått på kino i “sivil” det siste året.
• Det er fullstendig normalt å være bevæpnet (med vikingvåpen) i offentligheten i ett eller annet fotostunt.
• Du snakker om å “kle på deg”, ikke om å “kle deg ut”.
• Du bruker mer penger på tekstiler og vikingaccessorier enn på “sivile” klær.
• Du er mer opptatt av å skaffe deg historisk korrekte vikingsko enn moderne sko.
• Du bruker vinteren til å planlegge hvilke vikingmarkeder du skal reise på om sommeren.
• Et 3-dagers vikingmarked krever nærmest en fullpakket bil pr. person.
• Du har minst 3 ulike buer, sverd og økser hjemme i stua og finner stadig flere som du bare “må” kjøpe.
• Du vet hvem Julenifsen og Påskeraren er!
• Du irriterer deg grenseløst over dårlig gjennomført bueskyting/sverdkamp på film.
• Du blir direkte provosert over alle misoppfatninger om vikinger som folk fortsatt tror på.
• Du bruker store deler av dagen på å forklare folk hvorfor serien “Vikings” ikke er historisk plausibel.
• Du ønsker det kunne bli innført skuddpremie (med bue, selvsagt) på idioter som går med plast-vikinghjelmer med horn.

Skuddpremie på "plastikkvikinger", sa du?

Et forhold som alri før hadde vært sett, hørt eller spurt i noe kristelig land eller rike

Sitatet i overskriften kunne vært tatt ut av et nummer av Se & Hør, men det er faktisk tittelen på masteroppgaven min. Og nevnte forhold hadde garantert vært en tabloidoverskrift dersom Se & Hør hadde eksistert for 500 år siden. For masteroppgaven min omhandlet et skikkelig skandaleforhold i familien til tidligere nevne fru Inger til Austrått; et forhold som skapte skandale både i Norge og Danmark.


Fru Inger til Austrått hadde fem døtre, hvorav de tre eldste tidlig i 1530-årene var gift med hver sin danske adelsmann. Dette var gavnlige ekteskap for alle parter, for fru Ingers familie var en av de få gjenlevende adelsslektene i Norge. De to mest kjente av fru Ingers svigersønner var de danske ridderne Vincens Lunge og Nils Lykke.

Full skandale

Nils Lykke ble enkemann i 1532, etter bare fire års ekteskap med Eline, den mellomste av fru Ingers fem døtre. Det er rimelig å anta at svigerinnen Lucie, Elines yngre søster, kan ha flyttet inn til ham kort tid etterpå for å hjelpe til med å passe barna hans, og at varme følelser har oppstått mellom dem. Allerede året etter sin kones død bad Nils Lykke sin svoger, Vincens Lunge, om å få gifte seg med Lucie. I og med at Lucies far var død, fungerte hennes eldste svoger, Vincens Lunge, som hennes verge i ekteskapssaker.

Både fru Inger og Vincens Lunge reagerte med forferdelse, forståelig nok. Ifølge katolsk kirkerett kunne ikke svogere og svigerinner gifte seg, ettersom svogerskap ble ansett som jevngodt med biologiske søsken. Nils Lykke kunne med andre ord like gjerne bedt om å få gifte seg med sin egen søster. Å i det hele tatt foreslå noe slikt var dermed jevngodt med både incest og kjetteri! Skandalen ble ikke mindre av at Lucie ble gravid. Hun fødte en sønn i 1534, men barnet døde kort tid etter fødselen. Vincens Lunge var rasende; familiens ære var krenket, og Nils Lykke måtte straffes!

De ulykkelige elskende i operaen om
Olav Engelbrektsson, soom spilles på Steinvikholmen
slott hver sommer

Aldri før sett, hørt eller spurt i noe kristelig land eller rike

På tross av den katolske kirkens mange og innviklede ekteskapsregler, gikk det likevel an å få innvilget pavelig dispensasjon, noe kongelige og adelige over hele Europa benyttet seg av: Henrik VIII av England fikk i 1502 dispensasjon til å inngå ekteskap med sin brors enke, Katarina av Aragon. Likeledes skulle han senere få dispensasjon for å gifte seg med Anne Boleyn, selv om han hadde hatt hennes søster som elskerinne.

Forutsetningen for at dispensasjonen skulle bli innvilget, var imidlertid at kvinnens verge gav sitt samtykke til ekteskapet, og der var verken fru Inger eller Vincens Lunge velvillig innstilt. I flere brev som er bevart fra perioden beskrives forholdet mellom Lucie og Nils Lykke som både ukristelig og ugudelig, og Lunge nevner at noe slikt har "aldri før vært sett, hørt eller spurt i noe kristelig land eller rike." Også Nils Lykkes slektninger i Danmark slo hånden av ham grunnet forholdet til Lucie, men likevel nektet han å gi henne opp.

En tragisk slutt  

Erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde lenge vært Nils Lykkes allierte i denne saken, ikke minst fordi Lykke selv betalte ham store mengder gull og kostbarheter i håp om å skaffe seg kirkens støtte i denne saken. Det politiske presset fra det norske riksrådet, under ledelse av Vincens Lunge, ble likevel for mye, og i løpet av sommeren 1535 ble Nils Lykke tatt til fange og ført til Steinvikholm slott, erkebiskopens festning i Trondheimsfjorden. Selv om fru Inger ikke ville tillate et ekteskap mellom Lucie og Nils Lykke, tok hun seg likevel kjærlig av sin datter, og møtte sin tidligere svigersønn en siste gang mens han satt i fangenskap. Her gav hun ham sin tilgivelse, og hentet hans barn hjem til seg på Austrått. 

Straffen for incest og kjetteri var etter kirkeretten døden på bålet, og på julaften 1535 ble Nils Lykke røkt i hjel i fangekjelleren på Steinvikholm, etter erkebiskopens ordre.  Lucie slapp unna med kirkelig bot, mest sannsynlig på grunn av sin families høye sosiale status. Etter datidens tankegang hadde heller ikke kvinner samme skyld som menn i seksuelle lovbrudd, i og med at de ikke var myndige. Noen år senere ble hun gift med den danske lavaldelsmannen Jens Tillufssøn Bjelke, som hun fikk fem sønner med, og det ble med tiden hennes etterkommere som overtok Austrått. 

Fru Inger til Austrått og historiens urettferdige dom

Fru Inger til Austråt var en dame jeg stiftet bekjentskap med under arbeidet med masteroppgaven i historie i årene 2007 - 2009. Nå var det ikke henne personlig jeg skulle skrive oppgave om, men under researchen i gamle historiske dokumenter, artikler og historiebøker kunne jeg ikke unngå å danne meg et bilde av denne høyst uvanlige, dog mektige damen som levde på Austråttborgen på Ørlandet i Sør-Trøndelag i en av Norges mest omskiftelige tidsepoker.

Fru Ingers fulle navn var Inger Ottesdatter Rømer, og hun levde mellom 1475 og 1555. Det betyr at hun totalt sett ble 80 år. Ingen dårlig alder, tiden tatt i betraktning! Hun giftet seg med rikshovmester (den tids statsminister) Niels Henriksson Gyldenløve en gang på slutten av 1490-tallet, og fikk totalt sett fem døtre med ham: Margrete, Anna, Eline, Ingeborg og Lucie.

Austråttborgen, fru Ingers hovedresidens

Det eksisterer ingen bilder fra samtiden av fru Inger, så vi kan bare gjette oss til hvordan hun så ut. Som hustru til Norges og Danmarks rikshovmester og frue på Austråttborgen må hun imidlertid ha hatt råd til å kle seg i ekstravagante klær etter siste renessansemote fra kontinentet, med kostbare tekstiler i sterke farger. Hennes døtre har antakelig fått lese- og skriveopplæring i Rein eller Tautra kloster, (eller hatt en privat huslærer) og i alle fall de tre eldste var ved kong Kristian IIs hoff, som hoffdamer for dronning Elisabeth.

Fru Ingers ektemann døde i 1522 eller 1523, og det er etter ektemannens død hun begynner å stå frem som den godseieren og mektige kvinnen hun ble kjent som i ettertiden.

Agnes Mowinckel som fru Inger i en
teateroppsetning fra 1921

Hissig i eiendomssaker - eller en helt valig godseier i sin samtid?

Tidlig 1500-tallshistorie fra før reformasjonen er ofte et betent tema for norske historieskrivere. Dette kommer særlig frem hos historikere fra 1800-tallet, under den nasjonalromantiske bølgen som flommet over landet etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Alt som kunne forbindes med dansketiden fikk en veldig negativ klang, fru Inger og hennes familie inkludert, siden alle hennes døtre var gift med danske adelsmenn. Ludvig Daae, som skrev en lengre artikkel om fru Inger i 1875, viste tydelige antipatier mot henne, og ikke minst hennes "lyst til Gods og Magt". Også Edvard Bull beskrev henne i 1917 som hissig i eiendomssaker, og "ivrig efter aa krafse til sig". Faktisk fikk hun så sent som i 2007 skylden for at den norske eliten tapte kampen mot dansk kongemakt og adel!

Som enke var fru Inger aktivt involvert i driften av Austrått, og en av Norges rikeste godseiere. Hun var involvert i flere eiendomssaker sammen med sine svigersønner, og skaffet seg klostergods mange steder i landet, deriblant Rein Kloster i Trøndelag og Nonneseter Kloster i Bergen. Hennes såkalte "lyst til Gods og Magt" var imidlertid ikke uvanlig i hennes samtid: Mange adelsmenn, og ikke minst konger, benyttet seg av klosternedleggelser for å berike seg, både i Norge og ellers i Europa.

Fru Ingers nærmeste nabo var Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, som eide Steinvikholmen slott i Trondheimsfjorden. Under de politiske omveltningene som gikk forut for reformasjonen og tapet av norsk selvstendighet i 1537, kom fru Inger og erkebiskop Olav til å stå på hver sin side i striden, og i løpet av denne tiden plyndret erkebiskopen Austrått hele tre ganger, siste gang da han flyktet ut Trondheimsfjorden i 1537. Erkebiskopen var også direkte ansvarlig for at to av fru Ingers svigersønner ble drept.

Mye av den negative omtalen fru Inger har fått, skyldes nok at 1800-tallets historikere mislikte at fru Inger ikke holdt seg innenfor det forventede kvinneidealet, altså at hun ikke var en passiv og føyelig hustru og svigermor som holdt seg i bakgrunnen mens mannfolkene ordnet opp. Historikerne gir generelt aldri Olav Engelbrektsson samme negative omtale som ble fru Inger til del, enda han også var en av Norges rikeste godseiere og like "ivrig etter aa krafse til sig" som hun var. Selv i det 21. århundres historieskriving dømmes menn og kvinner forskjellig. Jeg håper bare at vi med tiden kan se at fortidens mennesker var mer enn sitt biologiske kjønn, akkurat som vi er.