Anne Pedersdotter - brent for politikk og nabosladder

Det er en tidlig aprilmorgen i Bergen by i det herrens år 1590. Ved Nordnes, retterstedet i Bergen siden tidlig middelalder, har en stor folkemengde samlet seg for å se på at en heks skal brennes. Og det er ikke hvilken som helst heks det er snakk om heller; hun som skal brennes er selveste Anne Absalons Pedersdotter, enke etter den berømte humanisten og presten Absalon Pederssøn Beyer.

Her kommer  fangevokterne, og de sleper den ulykkelige kvinnen med seg. Hun stritter stadig imot, og roper gjentatte ganger ut sin uskyld, noe mengden har stor moro av. Bålet er reist ved retterstedet, og mestermannen og rakkeren står klare med stige og rep.  Anne tvinges ned på stigen mens dødsdommen over henne blir forkynt av offentligheten. Deretter blir bålet tent, og får tid til å fatne mens en prest forgjeves forsøker å få den stakkars heksen til å tilstå sine synder slik at hun kan få syndsforlatelse og hennes sjel bli frelst. Men Anne er like standhaftig og hevder fortsatt sin uskyld; hun kan ikke tilstå noe hun ikke har gjort. Bøddelen og rakkeren reiser stigen på høykant, og et brus av forventning stiger fra mengden. Idet stigen tipper fremover og inn i bålet, skriker Anne ut sin uskyld en siste gang, før flammene sluker henne.

Anne Absalons Pedersdotter (ukjent fødelsår, død 7. april 1590) er en av de mest kjente kvinner som ble dømt for trolldom og brent som heks i Norge. Men hva var det egentlig som felte henne?

Brenning på stige var den vanligste formen for henrettelse av hekser i Norge.

Papisteri, protestantisme og trolldom

Anne Pedersdotter ble født inn i en lagmannsfamilie i Trondheim, og tilhørte således samfunnets øvre sjikt, både politisk og sosialt. Hun ble gift med Absalon Pederssøn Beyer i Bergen i 1552, og bosatte seg i byen sammen med ham. Absalon var lektor i teologi ved Katedralskolen i Bergen, og senere også rektor her. I 1566 ble han dessuten slottsprest på Bergenshus festning.

Protestantismen var blitt innført med reformasjonen i 1537, men i 1550- og 60- årene levde katolsk, eller "papistisk" og protestantisk tankegods side om side, og som overbevist protestant hadde Absalon valgt side i striden. Særlig var han opptatt av å få fjernet helgenbilder og ikoner fra Bergens Domkirke, noe ikke alle så med like blide øyne på. Han var imidlertid for mektig og vel ansett til å kunne felles i sin levetid, men da han døde i 1575, ble hans enke et lett bytte.

Kort tid etter sin ektemanns død ble Anne for første gang stilt for retten, anklaget for trolldom. Hun var imidlertid flink til å snakke for seg og var en vel ansett kvinne blant både geistlighet og borgerskap, og ble raskt frikjent. Rettssaken ble imidlertid gjenstand for mye sladder på folkemunne, og heksestempelet ble hun ikke kvitt. Naboer og venner begynte raskt å "huske" episoder hvor Anne skal ha "forbannet" folk som sa eller gjorde henne imot, slik at de ble syke eller døde. Folk la sammen to og to - og fikk fem!

For retten på ny

Fra å være en vel ansett og respektert enke etter en berømt prest og humanist, sank Anne i anseelse hos befolkningen i Bergen, og sladder og ryktespredning gjorde henne ensom og isolert, uten nære venner og allierte.

I 1590 ble Anne på ny stilt for retten og anklaget for trolldom. Flere naboer og tidligere venner vitnet mot henne og beskyldte henne for å ha tatt livet av både menn og kvinner i nabolaget ved hjelp av trolldom. Igjen førte Anne et solid og godt forsvar, veltalende og selvsikker som hun var.  Alt lå til rette for at hun atter en gang skulle klare å snakke seg fri fra anklagene som var rettet mot henne.

Helt uventet sto imidlertid Eline, en av Annes trofaste gamle tjenestepiker gjennom 20 år, frem og gav vitnesbyrd om hvordan matmor skulle ha brukt henne som ridedyr og flydd til heksesabbat på Lyderhorn med henne. Fra gammelt av var Lyderhorn kjent som samlingsplass for heksene i Bergen og omegn når de hadde heksesabbat. Kanskje var det sjokket over å bli konfrontert av en antatt trofast tjener som fikk Anne til å miste fatningen, men hun skal etter sigende ha hevdet å ikke vite hvor Lyderhorn lå. Dommerens svar var at "dét er noe alle bergensborgere vet." Anne ble dømt til døden, skyldig i trolldom og hekseri, og 7. april samme året ble dommen fullbyrdet på retterstedet Nordnes.

Politikk og sladder 

Selv om kilder fra samtiden gir et bilde av en viljesterk og respektert kvinne som var vant til å snakke for seg og ikke redd for å hevde sin mening, var det nok en kombinasjon av to faktorer som førte til hennes fall: Hennes ektemann hadde vært for mektig til at hans motstandere kunne få has på ham, men som enke var Anne et lett bytte. Og ikke minst; sladder, misunnelse og ryktespredning fra hennes naboer og tidligere venner og allierte, som sikkert i det skjulte frydet seg over å se henne falle. Sladderens kraft er mektig, den gang som nå.

Dansketidens Askepott

Dansketidens Askepott - og hennes mor!

Dette er en Askepott-historie fra virkeligheten, fra unionstidens Danmark-Norge, tidlig på 1500-tallet. Den handler om en konge, en vakker ung pike som ble hans elskerinne, og ikke minst, om hennes mor som ble Danmark-Norges første kvinnelige finansminister og kong Kristian IIs viktigste rådgiver.
Året er 1507, og kronprins Kristian, den senere kong Kristian II av Danmark og Norge, er på et offisielt norgesbesøk i Bergen, Norges største by og viktigste handelsby siden middelalderen. På rådhuset i Bergen arrangeres et ball til den unge kronprinsens ære, og mange av byens godt bemidlete borgere er til stede. I menneskemengden får han øye på en usedvanlig vakker ung pike. Kristian blir betatt av henne og danser med henne kvelden til ende, uten å ha øye for noen andre. Piken heter Dyveke Willums, datter av fru Sigbrit Willums, en velstående kjøpmannsenke som fører egen forretning. Det er forelskelse ved første blikk mellom den unge kronprinsen og den skjønne unge piken, og det ender med at Dyveke tilbringer natten hos Kristian, utvilsomt med sin mors velsignelse.

Kong Kristian II av Danmark og Norge i 1514 eller 1515, malt av Michael Sittow

Så langt er det et søt liten Askepott-historie. At prinser og konger tok seg elskerinner, var ikke noe nytt. Det var stilltiende akseptert, så lenge diskresjon ble utøvd. Men dette var intet kortvarig elskovseventyr. Da kronprins Kristian dro videre til Oslo, og siden hjem til København, fulgte både Dyveke og Sigbrit med. Ikke bare er den unge kronprinsen oppover ørene forelsket i den skjønne Dyveke; han fører også lange samtaler om handel og finans med mor Sigbrit, som har god innsikt i økonomiske og sosiale forhold i Bergen.

Erkebiskop Erik Walkendorf treffer Sigbrit i hennes handelsbod i Bergen, mens Dyveke venter i bakgrunnen. 

Da Kristian ble konge av Danmark og Norge i 1513, forlangte riksrådet at han skulle gifte seg med en utenlandsk prinsesse for å knytte politiske alliansebånd, slik skikken var. I 1515 inngikk kongen ekteskap med prinsesse Elisabeth (eller Isabella) av Habsburg-slekten, en allianse som knyttet ham tettere opp mot det mektige tysk-romerske riket, Danmarks mektige nabo i sør. Men han nektet å gi slipp på sin "lille due", sin elskede Dyveke. Hadde Kristian II vist en viss diskresjon i sin omgang med elskerinnen, hadde muligens forholdet blitt stilltiende akseptert, men han omgikk henne så åpenlyst at de tysk-romerske representantene som hadde fulgt Elisabeth til hennes nye hjemland, reagerte med avsky og forakt. Også mange danske adelsmenn mislikte både Dyvekes og Sigbrits nærvær ved hoffet.

I 1517 dør Dyveke brått og uforklarlig, etter å ha blitt plutselig syk, og den danske adelsmannen Torben Oxe, som flere ganger har gitt uttrykk for sin avsky overfor kongens elskerinne og hennes mor, blir dømt til døden for giftmord. Henrettelsen av Oxe gjør kongen upopulær blant både adelsmenn og bønder, og regnes som begynnelsen til slutten på kongens fall. Kong Kristian II fortsetter imidlertid å ha et nært forhold til Sigbrit og bruker henne som en viktig rådgiver i økonomiske spørsmål. Sigbrit tar seg også godt av den unge dronning Elisabeth, og hjelper henne med å finne seg til rette ved det danske hoffet.
Flere politiske hendelser, deriblant det groteske Stockholms Blodbad i 1520, gjorde kong Kristian II så upopulær at både det danske og det norske riksrådet sa noen år senere opp sin troskapsed til ham, og kongen ble avsatt til fordel for sin onkel på farssiden, hertug Fredrik av Lübeck. Kristian flyktet i eksil til sin habsburgske svoger, og Sigbrit fulgte med. Mest sannsynlig døde hun i landflyktighet, for hun vendte aldri hjem til Bergen. 

Noen historikere har gitt Dyveke og hennes mor Sigbrit skylden for at kong Kristian II ble slik en upopulær konge i Danmark-Norge. Personlig tror jeg heller at Sigbrit, med sitt handelsnettverk og sin innsikt i politiske og økonomiske forhold i begge rikene, bidro til å øke kongens interesse for Norge, ettersom han besøkte landet flere ganger i løpet av sin regjeringstid. Men kongens borgervennlige politikk gikk på bekostning av den gamle adelen, som slett ikke ville la seg vippe av pinnen av en kvinne. Tiden var ennå ikke moden for en kvinnelig finansminister.

Om Historiske Øyeblikk

Dette er en blogg jeg har laget for å dele artikler fra historien, med hovedfokus på vikingtid, middelalderen og renessansen. Hensikten er ikke å skrive tunge, akademiske avhandlinger, men snarere å bedrive litt generell folkeopplysning og underholdning, med et lite skråblikk og humoristisk undertone, vel å merke ;)