Bokskriving i middelalderen: Evangelier, kongesagaer og djevlebibler

Å skrive har siden antikken vært den viktigste måten å overlevere kunnskap fra en generasjon fra en annen, slik at den ikke skulle gå tapt. Fra antikkens Egypt kjenner vi til skriftruller laget av papyrussiv, en omstendig fremstillingsprosess allerede før skrivingen tok til.

Med kristendommens innmarsj og spredningen av klostervesenet i Europa i tidlig middelalder var det behov for å kopiere både Bibelen og andre kristne verk, og til det trengtes skriveunderlag. Papyrus holder seg godt i Egypts varme, tørre ørkenklima, men tåler ikke fukt og kulde som ofte preger klimaet i mange europeiske land. Å transportere store mengder papyrus til det sentrale og nordlige Europa ville derfor ha vært altfor kostbart og upraktisk. Løsningen ble å bruke pergament, tynnskrapt hud av sau, geit eller kalv, som ble renskrapt for hår og fett, skåret til boksider og bundet til bøker. Selve skrapingen, tilskjæringen og innbindingen var en omstendig prosess i seg selv, men når den omsider var unnagjort, kunne skrivingen ta til.

Middelalderens "kopimaskiner" 

Hvem var det som skrev bøker i middelalderens Europa? Flesteparten av menneskene bodde på landsbygda og fikk aldri noen form for utdanning. Det var først og fremst geistligheten i klostrene, munkene og nonnene som fungerte som "kopimaskiner" og skrev avskrifter av Bibelen og andre religiøse tekster. Denne siden gir et underholdende innblikk i hvilket møysommelig arbeid selve skriveprosessen var, ut fra kommentarer i margen, f.eks: "Now I´ve written the whole thing: for Christ´s sake give me a drink." En annen kommentar vitner om at skriveren ser lengselsfullt frem mot arbeidsdagens slutt: "Thank God, it will soon be dark." Å skrive tungvektere som Bibelen for hånd, med gåsefjærpenner og blekk, var ikke gjort i en fei. Og ikke hadde de rettetaster heller, dersom de skrev feil! Riktignok kunne skrivefeil strykes over, noe som vi finner flere eksempler av, men praktutgaver, som skulle doneres i gave til store klostre eller høytstående geistlige eller til kongelige, skulle nok helst være feilfri.

Evangelier, kongesagaer og djevlebibler

De bøkene fra middelalderen som er best bevart, er gjerne praktutgaver, skrevet med vakker kalligrafi og dekorert med kunstferdig utformede initialer for å markere starten på et kapittel eller et viktig avsnitt. Noen bøker, for eksempel den irske Book of Kells, har også store, vakre helsiders illustrasjoner. Boken, som stammer fra 600- eller 700-tallet, kan beskues på Trinity College i Dublin, hvorav biblioteket i seg selv er verdt en tur.

Sjekk de intrikate detaljene! Åpningen av Johannesevangeliet

Skriften er fullt lesbar den dag i dag! 

Et annet storverk, i bokstavelig forstand, er den såkalte Codex Gigas, en kjempebok fra Böhmen som veier hele 75 kg(!), og dermed regnes som det største kjente middelaldermanuskriptet i verden. Boken er også kjent som "Djevelens Bibel" på grunn av at den inneholder en stor, helsides tegning av Djevelen. Boken befinner seg i dag i det Kungliga Biblioteket i Stockholm. 

Sjekk størrelsen! Her snakker vi tungvekter, bokstavelig talt! 

Djevelen selv i helfigur!

Fra Norden er den islandske sagaskriveren Snorre Sturlason den mest kjente forfatteren, og hans kongesagaer er bevart i mange utgaver. Snorre selv baserte seg imidlertid på en enda eldre kilde, den såkalte Fagrskinna (bokstavelig oversatt: "Boken med de vakre skinn"), et godt bevart manuskript som bærer sitt navn med rette. Flere steder er bokstavene og illustrasjonene godt bevart, som bildet nedenfor viser. Til sammenlikning viser et verk med navn Morkinskinna ("boken med de morkne skinn") at ikke alle manuskripter har tålt tidens tann like godt.

Side fra Fagrskinnas Olavssaga

Kort sagt: Bøkene fra middelalderen regnes som kunstverk i seg selv, både på grunn av arbeidet som ble lagt ned i å skrive dem, og det ferdige resultatet. Forhåpentligvis er det flere enn jeg som fascineres over disse godt bevarte praktverkene.