Bokskriving i middelalderen: Evangelier, kongesagaer og djevlebibler

Å skrive har siden antikken vært den viktigste måten å overlevere kunnskap fra en generasjon fra en annen, slik at den ikke skulle gå tapt. Fra antikkens Egypt kjenner vi til skriftruller laget av papyrussiv, en omstendig fremstillingsprosess allerede før skrivingen tok til.

Med kristendommens innmarsj og spredningen av klostervesenet i Europa i tidlig middelalder var det behov for å kopiere både Bibelen og andre kristne verk, og til det trengtes skriveunderlag. Papyrus holder seg godt i Egypts varme, tørre ørkenklima, men tåler ikke fukt og kulde som ofte preger klimaet i mange europeiske land. Å transportere store mengder papyrus til det sentrale og nordlige Europa ville derfor ha vært altfor kostbart og upraktisk. Løsningen ble å bruke pergament, tynnskrapt hud av sau, geit eller kalv, som ble renskrapt for hår og fett, skåret til boksider og bundet til bøker. Selve skrapingen, tilskjæringen og innbindingen var en omstendig prosess i seg selv, men når den omsider var unnagjort, kunne skrivingen ta til.

Middelalderens "kopimaskiner" 

Hvem var det som skrev bøker i middelalderens Europa? Flesteparten av menneskene bodde på landsbygda og fikk aldri noen form for utdanning. Det var først og fremst geistligheten i klostrene, munkene og nonnene som fungerte som "kopimaskiner" og skrev avskrifter av Bibelen og andre religiøse tekster. Denne siden gir et underholdende innblikk i hvilket møysommelig arbeid selve skriveprosessen var, ut fra kommentarer i margen, f.eks: "Now I´ve written the whole thing: for Christ´s sake give me a drink." En annen kommentar vitner om at skriveren ser lengselsfullt frem mot arbeidsdagens slutt: "Thank God, it will soon be dark." Å skrive tungvektere som Bibelen for hånd, med gåsefjærpenner og blekk, var ikke gjort i en fei. Og ikke hadde de rettetaster heller, dersom de skrev feil! Riktignok kunne skrivefeil strykes over, noe som vi finner flere eksempler av, men praktutgaver, som skulle doneres i gave til store klostre eller høytstående geistlige eller til kongelige, skulle nok helst være feilfri.

Evangelier, kongesagaer og djevlebibler

De bøkene fra middelalderen som er best bevart, er gjerne praktutgaver, skrevet med vakker kalligrafi og dekorert med kunstferdig utformede initialer for å markere starten på et kapittel eller et viktig avsnitt. Noen bøker, for eksempel den irske Book of Kells, har også store, vakre helsiders illustrasjoner. Boken, som stammer fra 600- eller 700-tallet, kan beskues på Trinity College i Dublin, hvorav biblioteket i seg selv er verdt en tur.

Sjekk de intrikate detaljene! Åpningen av Johannesevangeliet

Skriften er fullt lesbar den dag i dag! 

Et annet storverk, i bokstavelig forstand, er den såkalte Codex Gigas, en kjempebok fra Böhmen som veier hele 75 kg(!), og dermed regnes som det største kjente middelaldermanuskriptet i verden. Boken er også kjent som "Djevelens Bibel" på grunn av at den inneholder en stor, helsides tegning av Djevelen. Boken befinner seg i dag i det Kungliga Biblioteket i Stockholm. 

Sjekk størrelsen! Her snakker vi tungvekter, bokstavelig talt! 

Djevelen selv i helfigur!

Fra Norden er den islandske sagaskriveren Snorre Sturlason den mest kjente forfatteren, og hans kongesagaer er bevart i mange utgaver. Snorre selv baserte seg imidlertid på en enda eldre kilde, den såkalte Fagrskinna (bokstavelig oversatt: "Boken med de vakre skinn"), et godt bevart manuskript som bærer sitt navn med rette. Flere steder er bokstavene og illustrasjonene godt bevart, som bildet nedenfor viser. Til sammenlikning viser et verk med navn Morkinskinna ("boken med de morkne skinn") at ikke alle manuskripter har tålt tidens tann like godt.

Side fra Fagrskinnas Olavssaga

Kort sagt: Bøkene fra middelalderen regnes som kunstverk i seg selv, både på grunn av arbeidet som ble lagt ned i å skrive dem, og det ferdige resultatet. Forhåpentligvis er det flere enn jeg som fascineres over disse godt bevarte praktverkene.

Du vet at du er viking når...

Som folk kanskje vet, er jeg medlem av vikinglaget Straumeyjar i Tromsø. Jeg kom i kontakt med dem for fem år siden da jeg flyttet til Tromsø og begynte på nybegynnerkurs i bueskyting. Her kom jeg i kontakt med masse fantastiske mennesker, og lærte meg etter hvert å sy vikingklær, brikkeveve og nålebinde.

Mitt vakre vikingsverd!

Vi har et fantastisk miljø i vikinglaget, og har hatt mange flotte opplevelser sammen, både her i Tromsø og på reiser rundt om på markeder i Norge. Det blir etterhvert en livsstil å være viking, og man får som person noen spesielle særtrekk. Her er noen karakteristikker som sikkert både Straumeyjar-folk og andre vikinger kan kjenne seg igjen i:

• Du er fullstendig “stoffavhengig” og bruker store deler av lønna di på tekstiler og garn.
• Du bruker store deler av fritida på å researche historisk riktige tekstiler, garn og farger til det neste antrekket du skal lage.
• Du er godt kjent med begreper som “panikksying” og “hurtigbinding”, og har praktisert disse ved flere anledninger.
• … men vet at å “krampeveve” brikkebånd kun blir katastrofalt!
• Du finner stadig unnskyldninger for å lage nye vikingplagg.
• Du vet at alt kan fikses med litt nål og tråd.
• Du nålebinder fremfor å strikke.
• Du har vurdert å nålebinde ullundertøy for å være historisk tvers igjennom (selv om det ikke er gjort noen arkeologiske funn av nålebundet ullundertøy!).
• … og ser ikke på det å nålebinde en genser som overambisiøst!
• Du kan telle på en hånd de gangene du har gått på kino i “sivil” det siste året.
• Det er fullstendig normalt å være bevæpnet (med vikingvåpen) i offentligheten i ett eller annet fotostunt.
• Du snakker om å “kle på deg”, ikke om å “kle deg ut”.
• Du bruker mer penger på tekstiler og vikingaccessorier enn på “sivile” klær.
• Du er mer opptatt av å skaffe deg historisk korrekte vikingsko enn moderne sko.
• Du bruker vinteren til å planlegge hvilke vikingmarkeder du skal reise på om sommeren.
• Et 3-dagers vikingmarked krever nærmest en fullpakket bil pr. person.
• Du har minst 3 ulike buer, sverd og økser hjemme i stua og finner stadig flere som du bare “må” kjøpe.
• Du vet hvem Julenifsen og Påskeraren er!
• Du irriterer deg grenseløst over dårlig gjennomført bueskyting/sverdkamp på film.
• Du blir direkte provosert over alle misoppfatninger om vikinger som folk fortsatt tror på.
• Du bruker store deler av dagen på å forklare folk hvorfor serien “Vikings” ikke er historisk plausibel.
• Du ønsker det kunne bli innført skuddpremie (med bue, selvsagt) på idioter som går med plast-vikinghjelmer med horn.

Skuddpremie på "plastikkvikinger", sa du?

Et forhold som alri før hadde vært sett, hørt eller spurt i noe kristelig land eller rike

Sitatet i overskriften kunne vært tatt ut av et nummer av Se & Hør, men det er faktisk tittelen på masteroppgaven min. Og nevnte forhold hadde garantert vært en tabloidoverskrift dersom Se & Hør hadde eksistert for 500 år siden. For masteroppgaven min omhandlet et skikkelig skandaleforhold i familien til tidligere nevne fru Inger til Austrått; et forhold som skapte skandale både i Norge og Danmark.


Fru Inger til Austrått hadde fem døtre, hvorav de tre eldste tidlig i 1530-årene var gift med hver sin danske adelsmann. Dette var gavnlige ekteskap for alle parter, for fru Ingers familie var en av de få gjenlevende adelsslektene i Norge. De to mest kjente av fru Ingers svigersønner var de danske ridderne Vincens Lunge og Nils Lykke.

Full skandale

Nils Lykke ble enkemann i 1532, etter bare fire års ekteskap med Eline, den mellomste av fru Ingers fem døtre. Det er rimelig å anta at svigerinnen Lucie, Elines yngre søster, kan ha flyttet inn til ham kort tid etterpå for å hjelpe til med å passe barna hans, og at varme følelser har oppstått mellom dem. Allerede året etter sin kones død bad Nils Lykke sin svoger, Vincens Lunge, om å få gifte seg med Lucie. I og med at Lucies far var død, fungerte hennes eldste svoger, Vincens Lunge, som hennes verge i ekteskapssaker.

Både fru Inger og Vincens Lunge reagerte med forferdelse, forståelig nok. Ifølge katolsk kirkerett kunne ikke svogere og svigerinner gifte seg, ettersom svogerskap ble ansett som jevngodt med biologiske søsken. Nils Lykke kunne med andre ord like gjerne bedt om å få gifte seg med sin egen søster. Å i det hele tatt foreslå noe slikt var dermed jevngodt med både incest og kjetteri! Skandalen ble ikke mindre av at Lucie ble gravid. Hun fødte en sønn i 1534, men barnet døde kort tid etter fødselen. Vincens Lunge var rasende; familiens ære var krenket, og Nils Lykke måtte straffes!

De ulykkelige elskende i operaen om
Olav Engelbrektsson, soom spilles på Steinvikholmen
slott hver sommer

Aldri før sett, hørt eller spurt i noe kristelig land eller rike

På tross av den katolske kirkens mange og innviklede ekteskapsregler, gikk det likevel an å få innvilget pavelig dispensasjon, noe kongelige og adelige over hele Europa benyttet seg av: Henrik VIII av England fikk i 1502 dispensasjon til å inngå ekteskap med sin brors enke, Katarina av Aragon. Likeledes skulle han senere få dispensasjon for å gifte seg med Anne Boleyn, selv om han hadde hatt hennes søster som elskerinne.

Forutsetningen for at dispensasjonen skulle bli innvilget, var imidlertid at kvinnens verge gav sitt samtykke til ekteskapet, og der var verken fru Inger eller Vincens Lunge velvillig innstilt. I flere brev som er bevart fra perioden beskrives forholdet mellom Lucie og Nils Lykke som både ukristelig og ugudelig, og Lunge nevner at noe slikt har "aldri før vært sett, hørt eller spurt i noe kristelig land eller rike." Også Nils Lykkes slektninger i Danmark slo hånden av ham grunnet forholdet til Lucie, men likevel nektet han å gi henne opp.

En tragisk slutt  

Erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde lenge vært Nils Lykkes allierte i denne saken, ikke minst fordi Lykke selv betalte ham store mengder gull og kostbarheter i håp om å skaffe seg kirkens støtte i denne saken. Det politiske presset fra det norske riksrådet, under ledelse av Vincens Lunge, ble likevel for mye, og i løpet av sommeren 1535 ble Nils Lykke tatt til fange og ført til Steinvikholm slott, erkebiskopens festning i Trondheimsfjorden. Selv om fru Inger ikke ville tillate et ekteskap mellom Lucie og Nils Lykke, tok hun seg likevel kjærlig av sin datter, og møtte sin tidligere svigersønn en siste gang mens han satt i fangenskap. Her gav hun ham sin tilgivelse, og hentet hans barn hjem til seg på Austrått. 

Straffen for incest og kjetteri var etter kirkeretten døden på bålet, og på julaften 1535 ble Nils Lykke røkt i hjel i fangekjelleren på Steinvikholm, etter erkebiskopens ordre.  Lucie slapp unna med kirkelig bot, mest sannsynlig på grunn av sin families høye sosiale status. Etter datidens tankegang hadde heller ikke kvinner samme skyld som menn i seksuelle lovbrudd, i og med at de ikke var myndige. Noen år senere ble hun gift med den danske lavaldelsmannen Jens Tillufssøn Bjelke, som hun fikk fem sønner med, og det ble med tiden hennes etterkommere som overtok Austrått. 

Fru Inger til Austrått og historiens urettferdige dom

Fru Inger til Austråt var en dame jeg stiftet bekjentskap med under arbeidet med masteroppgaven i historie i årene 2007 - 2009. Nå var det ikke henne personlig jeg skulle skrive oppgave om, men under researchen i gamle historiske dokumenter, artikler og historiebøker kunne jeg ikke unngå å danne meg et bilde av denne høyst uvanlige, dog mektige damen som levde på Austråttborgen på Ørlandet i Sør-Trøndelag i en av Norges mest omskiftelige tidsepoker.

Fru Ingers fulle navn var Inger Ottesdatter Rømer, og hun levde mellom 1475 og 1555. Det betyr at hun totalt sett ble 80 år. Ingen dårlig alder, tiden tatt i betraktning! Hun giftet seg med rikshovmester (den tids statsminister) Niels Henriksson Gyldenløve en gang på slutten av 1490-tallet, og fikk totalt sett fem døtre med ham: Margrete, Anna, Eline, Ingeborg og Lucie.

Austråttborgen, fru Ingers hovedresidens

Det eksisterer ingen bilder fra samtiden av fru Inger, så vi kan bare gjette oss til hvordan hun så ut. Som hustru til Norges og Danmarks rikshovmester og frue på Austråttborgen må hun imidlertid ha hatt råd til å kle seg i ekstravagante klær etter siste renessansemote fra kontinentet, med kostbare tekstiler i sterke farger. Hennes døtre har antakelig fått lese- og skriveopplæring i Rein eller Tautra kloster, (eller hatt en privat huslærer) og i alle fall de tre eldste var ved kong Kristian IIs hoff, som hoffdamer for dronning Elisabeth.

Fru Ingers ektemann døde i 1522 eller 1523, og det er etter ektemannens død hun begynner å stå frem som den godseieren og mektige kvinnen hun ble kjent som i ettertiden.

Agnes Mowinckel som fru Inger i en
teateroppsetning fra 1921

Hissig i eiendomssaker - eller en helt valig godseier i sin samtid?

Tidlig 1500-tallshistorie fra før reformasjonen er ofte et betent tema for norske historieskrivere. Dette kommer særlig frem hos historikere fra 1800-tallet, under den nasjonalromantiske bølgen som flommet over landet etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Alt som kunne forbindes med dansketiden fikk en veldig negativ klang, fru Inger og hennes familie inkludert, siden alle hennes døtre var gift med danske adelsmenn. Ludvig Daae, som skrev en lengre artikkel om fru Inger i 1875, viste tydelige antipatier mot henne, og ikke minst hennes "lyst til Gods og Magt". Også Edvard Bull beskrev henne i 1917 som hissig i eiendomssaker, og "ivrig efter aa krafse til sig". Faktisk fikk hun så sent som i 2007 skylden for at den norske eliten tapte kampen mot dansk kongemakt og adel!

Som enke var fru Inger aktivt involvert i driften av Austrått, og en av Norges rikeste godseiere. Hun var involvert i flere eiendomssaker sammen med sine svigersønner, og skaffet seg klostergods mange steder i landet, deriblant Rein Kloster i Trøndelag og Nonneseter Kloster i Bergen. Hennes såkalte "lyst til Gods og Magt" var imidlertid ikke uvanlig i hennes samtid: Mange adelsmenn, og ikke minst konger, benyttet seg av klosternedleggelser for å berike seg, både i Norge og ellers i Europa.

Fru Ingers nærmeste nabo var Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, som eide Steinvikholmen slott i Trondheimsfjorden. Under de politiske omveltningene som gikk forut for reformasjonen og tapet av norsk selvstendighet i 1537, kom fru Inger og erkebiskop Olav til å stå på hver sin side i striden, og i løpet av denne tiden plyndret erkebiskopen Austrått hele tre ganger, siste gang da han flyktet ut Trondheimsfjorden i 1537. Erkebiskopen var også direkte ansvarlig for at to av fru Ingers svigersønner ble drept.

Mye av den negative omtalen fru Inger har fått, skyldes nok at 1800-tallets historikere mislikte at fru Inger ikke holdt seg innenfor det forventede kvinneidealet, altså at hun ikke var en passiv og føyelig hustru og svigermor som holdt seg i bakgrunnen mens mannfolkene ordnet opp. Historikerne gir generelt aldri Olav Engelbrektsson samme negative omtale som ble fru Inger til del, enda han også var en av Norges rikeste godseiere og like "ivrig etter aa krafse til sig" som hun var. Selv i det 21. århundres historieskriving dømmes menn og kvinner forskjellig. Jeg håper bare at vi med tiden kan se at fortidens mennesker var mer enn sitt biologiske kjønn, akkurat som vi er.

Anne Pedersdotter - brent for politikk og nabosladder

Det er en tidlig aprilmorgen i Bergen by i det herrens år 1590. Ved Nordnes, retterstedet i Bergen siden tidlig middelalder, har en stor folkemengde samlet seg for å se på at en heks skal brennes. Og det er ikke hvilken som helst heks det er snakk om heller; hun som skal brennes er selveste Anne Absalons Pedersdotter, enke etter den berømte humanisten og presten Absalon Pederssøn Beyer.

Her kommer  fangevokterne, og de sleper den ulykkelige kvinnen med seg. Hun stritter stadig imot, og roper gjentatte ganger ut sin uskyld, noe mengden har stor moro av. Bålet er reist ved retterstedet, og mestermannen og rakkeren står klare med stige og rep.  Anne tvinges ned på stigen mens dødsdommen over henne blir forkynt av offentligheten. Deretter blir bålet tent, og får tid til å fatne mens en prest forgjeves forsøker å få den stakkars heksen til å tilstå sine synder slik at hun kan få syndsforlatelse og hennes sjel bli frelst. Men Anne er like standhaftig og hevder fortsatt sin uskyld; hun kan ikke tilstå noe hun ikke har gjort. Bøddelen og rakkeren reiser stigen på høykant, og et brus av forventning stiger fra mengden. Idet stigen tipper fremover og inn i bålet, skriker Anne ut sin uskyld en siste gang, før flammene sluker henne.

Anne Absalons Pedersdotter (ukjent fødelsår, død 7. april 1590) er en av de mest kjente kvinner som ble dømt for trolldom og brent som heks i Norge. Men hva var det egentlig som felte henne?

Brenning på stige var den vanligste formen for henrettelse av hekser i Norge.

Papisteri, protestantisme og trolldom

Anne Pedersdotter ble født inn i en lagmannsfamilie i Trondheim, og tilhørte således samfunnets øvre sjikt, både politisk og sosialt. Hun ble gift med Absalon Pederssøn Beyer i Bergen i 1552, og bosatte seg i byen sammen med ham. Absalon var lektor i teologi ved Katedralskolen i Bergen, og senere også rektor her. I 1566 ble han dessuten slottsprest på Bergenshus festning.

Protestantismen var blitt innført med reformasjonen i 1537, men i 1550- og 60- årene levde katolsk, eller "papistisk" og protestantisk tankegods side om side, og som overbevist protestant hadde Absalon valgt side i striden. Særlig var han opptatt av å få fjernet helgenbilder og ikoner fra Bergens Domkirke, noe ikke alle så med like blide øyne på. Han var imidlertid for mektig og vel ansett til å kunne felles i sin levetid, men da han døde i 1575, ble hans enke et lett bytte.

Kort tid etter sin ektemanns død ble Anne for første gang stilt for retten, anklaget for trolldom. Hun var imidlertid flink til å snakke for seg og var en vel ansett kvinne blant både geistlighet og borgerskap, og ble raskt frikjent. Rettssaken ble imidlertid gjenstand for mye sladder på folkemunne, og heksestempelet ble hun ikke kvitt. Naboer og venner begynte raskt å "huske" episoder hvor Anne skal ha "forbannet" folk som sa eller gjorde henne imot, slik at de ble syke eller døde. Folk la sammen to og to - og fikk fem!

For retten på ny

Fra å være en vel ansett og respektert enke etter en berømt prest og humanist, sank Anne i anseelse hos befolkningen i Bergen, og sladder og ryktespredning gjorde henne ensom og isolert, uten nære venner og allierte.

I 1590 ble Anne på ny stilt for retten og anklaget for trolldom. Flere naboer og tidligere venner vitnet mot henne og beskyldte henne for å ha tatt livet av både menn og kvinner i nabolaget ved hjelp av trolldom. Igjen førte Anne et solid og godt forsvar, veltalende og selvsikker som hun var.  Alt lå til rette for at hun atter en gang skulle klare å snakke seg fri fra anklagene som var rettet mot henne.

Helt uventet sto imidlertid Eline, en av Annes trofaste gamle tjenestepiker gjennom 20 år, frem og gav vitnesbyrd om hvordan matmor skulle ha brukt henne som ridedyr og flydd til heksesabbat på Lyderhorn med henne. Fra gammelt av var Lyderhorn kjent som samlingsplass for heksene i Bergen og omegn når de hadde heksesabbat. Kanskje var det sjokket over å bli konfrontert av en antatt trofast tjener som fikk Anne til å miste fatningen, men hun skal etter sigende ha hevdet å ikke vite hvor Lyderhorn lå. Dommerens svar var at "dét er noe alle bergensborgere vet." Anne ble dømt til døden, skyldig i trolldom og hekseri, og 7. april samme året ble dommen fullbyrdet på retterstedet Nordnes.

Politikk og sladder 

Selv om kilder fra samtiden gir et bilde av en viljesterk og respektert kvinne som var vant til å snakke for seg og ikke redd for å hevde sin mening, var det nok en kombinasjon av to faktorer som førte til hennes fall: Hennes ektemann hadde vært for mektig til at hans motstandere kunne få has på ham, men som enke var Anne et lett bytte. Og ikke minst; sladder, misunnelse og ryktespredning fra hennes naboer og tidligere venner og allierte, som sikkert i det skjulte frydet seg over å se henne falle. Sladderens kraft er mektig, den gang som nå.

Dansketidens Askepott

Dansketidens Askepott - og hennes mor!

Dette er en Askepott-historie fra virkeligheten, fra unionstidens Danmark-Norge, tidlig på 1500-tallet. Den handler om en konge, en vakker ung pike som ble hans elskerinne, og ikke minst, om hennes mor som ble Danmark-Norges første kvinnelige finansminister og kong Kristian IIs viktigste rådgiver.
Året er 1507, og kronprins Kristian, den senere kong Kristian II av Danmark og Norge, er på et offisielt norgesbesøk i Bergen, Norges største by og viktigste handelsby siden middelalderen. På rådhuset i Bergen arrangeres et ball til den unge kronprinsens ære, og mange av byens godt bemidlete borgere er til stede. I menneskemengden får han øye på en usedvanlig vakker ung pike. Kristian blir betatt av henne og danser med henne kvelden til ende, uten å ha øye for noen andre. Piken heter Dyveke Willums, datter av fru Sigbrit Willums, en velstående kjøpmannsenke som fører egen forretning. Det er forelskelse ved første blikk mellom den unge kronprinsen og den skjønne unge piken, og det ender med at Dyveke tilbringer natten hos Kristian, utvilsomt med sin mors velsignelse.

Kong Kristian II av Danmark og Norge i 1514 eller 1515, malt av Michael Sittow

Så langt er det et søt liten Askepott-historie. At prinser og konger tok seg elskerinner, var ikke noe nytt. Det var stilltiende akseptert, så lenge diskresjon ble utøvd. Men dette var intet kortvarig elskovseventyr. Da kronprins Kristian dro videre til Oslo, og siden hjem til København, fulgte både Dyveke og Sigbrit med. Ikke bare er den unge kronprinsen oppover ørene forelsket i den skjønne Dyveke; han fører også lange samtaler om handel og finans med mor Sigbrit, som har god innsikt i økonomiske og sosiale forhold i Bergen.

Erkebiskop Erik Walkendorf treffer Sigbrit i hennes handelsbod i Bergen, mens Dyveke venter i bakgrunnen. 

Da Kristian ble konge av Danmark og Norge i 1513, forlangte riksrådet at han skulle gifte seg med en utenlandsk prinsesse for å knytte politiske alliansebånd, slik skikken var. I 1515 inngikk kongen ekteskap med prinsesse Elisabeth (eller Isabella) av Habsburg-slekten, en allianse som knyttet ham tettere opp mot det mektige tysk-romerske riket, Danmarks mektige nabo i sør. Men han nektet å gi slipp på sin "lille due", sin elskede Dyveke. Hadde Kristian II vist en viss diskresjon i sin omgang med elskerinnen, hadde muligens forholdet blitt stilltiende akseptert, men han omgikk henne så åpenlyst at de tysk-romerske representantene som hadde fulgt Elisabeth til hennes nye hjemland, reagerte med avsky og forakt. Også mange danske adelsmenn mislikte både Dyvekes og Sigbrits nærvær ved hoffet.

I 1517 dør Dyveke brått og uforklarlig, etter å ha blitt plutselig syk, og den danske adelsmannen Torben Oxe, som flere ganger har gitt uttrykk for sin avsky overfor kongens elskerinne og hennes mor, blir dømt til døden for giftmord. Henrettelsen av Oxe gjør kongen upopulær blant både adelsmenn og bønder, og regnes som begynnelsen til slutten på kongens fall. Kong Kristian II fortsetter imidlertid å ha et nært forhold til Sigbrit og bruker henne som en viktig rådgiver i økonomiske spørsmål. Sigbrit tar seg også godt av den unge dronning Elisabeth, og hjelper henne med å finne seg til rette ved det danske hoffet.
Flere politiske hendelser, deriblant det groteske Stockholms Blodbad i 1520, gjorde kong Kristian II så upopulær at både det danske og det norske riksrådet sa noen år senere opp sin troskapsed til ham, og kongen ble avsatt til fordel for sin onkel på farssiden, hertug Fredrik av Lübeck. Kristian flyktet i eksil til sin habsburgske svoger, og Sigbrit fulgte med. Mest sannsynlig døde hun i landflyktighet, for hun vendte aldri hjem til Bergen. 

Noen historikere har gitt Dyveke og hennes mor Sigbrit skylden for at kong Kristian II ble slik en upopulær konge i Danmark-Norge. Personlig tror jeg heller at Sigbrit, med sitt handelsnettverk og sin innsikt i politiske og økonomiske forhold i begge rikene, bidro til å øke kongens interesse for Norge, ettersom han besøkte landet flere ganger i løpet av sin regjeringstid. Men kongens borgervennlige politikk gikk på bekostning av den gamle adelen, som slett ikke ville la seg vippe av pinnen av en kvinne. Tiden var ennå ikke moden for en kvinnelig finansminister.

Om Historiske Øyeblikk

Dette er en blogg jeg har laget for å dele artikler fra historien, med hovedfokus på vikingtid, middelalderen og renessansen. Hensikten er ikke å skrive tunge, akademiske avhandlinger, men snarere å bedrive litt generell folkeopplysning og underholdning, med et lite skråblikk og humoristisk undertone, vel å merke ;)