Kristina Gyllenstierna - ingen damsel in distress!

For meg fremstår 1500-tallets Skandinavia på ingen måte som noen mørk "nedgangstid". Joda, Norge var ikke lenger en stormakt slik vi var i middelalderen, pest og hungersnød hadde redusert befolkningen og vi hadde hatt felles konge med Danmark siden slutten av 1300-tallet, da Kalmarunionen ble inngått i 1397. Men det som interesserer meg mest med senmiddelalderens Skandinavia, er alle de tøffe kvinneskikkelsene som ikke er redde for å besitte makt, og å aktivt bruke den; Sigbrit Willums, hvis datter Dyveke ble kong Kristian IIs offisielle elskerinne; Kristians senere dronning Elisabeth, som insisterte på å følge sin mann i eksil da han ble sparket som dansk konge, samt vår egen fru Inger til Austrått, som styrte sitt gods med myndig hånd og aktivt grep inn i norsk utenrikspolitikk.

Kvinnelig opprørsleder

Kristina Gyllenstierna er en kvinne som dessverre kun vekselvis nevnes i historiebøkene som omhandler dansketiden, i hvert fall utenfor Sverige.

Gyllenstierna-familiens våpenskjold

Hun var imidlertid en av de sentrale figurene i de politiske omskiftelighetene tidlig på 1520-tallet, og ble allerede i sin samtid regnet som en nasjonal heltinne i Sverige. Og skal jeg være ærlig, fortjener denne dama en hedersplass i skandinavisk historie, tøff som hun var!

Kristina Gyllenstierna ble født i den aristokratiske Gyllenstierna-familien i 1494, og hennes halvsøster Cecilia Månsdotter var mor til Gustav Vasa, Sveriges konge fra 1523 til 1560. Som 17-åring ble hun gift med Sten Sture d.y, svensk riksforstander, som ledet forsvaret av Sverige inntil han ble drept av kong Kristian IIs tropper i slaget ved Åsunden i 1520. Kristina selv mistet sitt yngste barn, den 1-årige Gustav Sture, samme året.

Selv om ektemannen var drept og Sverige i ferd med å bli invadert av kong Kristians tropper, mistet ikke Kristina fatningen. Hun tok selv kommandoen og ledet kampen mot de danske troppene, og fremsto virkelig ikke som noen "damsel in distress!" For sin heltemodige innsats ble hun endog utnevnt som regent av Uppsala, en fantastisk utmerkelse for en 1500-tallskvinne. Kristina ledet senere forsvaret av Stockholm da de danske troppene rykket nærmere hovedstaden, men ble dessverre nødt til å kapitulere for overmakten i september 1520, under løfte om amnesti.

Kong Kristian II inntok Stockholm med pomp og prakt, og ble kronet i november samme året. Tre dager etter kroningen iverksatte kongen det makabre "Stockholms blodbad", under påskudd av at den svenske adelen skulle ha avsatt en biskop som var lojal mot danskekongen, en forbrytelse som gikk imot kirken og dermed kunne regnes som kjetteri. Den modige Kristina tok til motmæle mot Kong Kristians uhyrlige forbrytelser, men unngikk bare på en hårsbredd å bli henrettet selv. I stedet ble hun holdt innesperret på Stockholms slott mens flere av hennes nære familiemedlemmer og slektninger ble halshugget, og liket av hennes ektemann Sten Sture ble gravd opp og brent. Kristina selv og hennes to sønner, Svante og Nils, ble ført til Danmark som fanger.

Statue av Kristina Gyllenstierna i Stockholm

I perioden 1521-1524 satt Kristina som fange i Blåtårn i København, sammen med de to sønnene sine. Hun returnerte til Sverige etter løslatelsen, men skjønte nok at hun måtte ligge lavt i terrenget i tiden fremover. Tre år senere giftet hun seg med Johan Turesson, en fetter av Gustav Vasa. Kristina døde 5. januar 1559. En statue av henne kan beskues i den ytre borggården utenfor Slottet i Stockholm, byen hun så tappert forsvarte.

Dansketidens Askepott

Dansketidens Askepott - og hennes mor!

Dette er en Askepott-historie fra virkeligheten, fra unionstidens Danmark-Norge, tidlig på 1500-tallet. Den handler om en konge, en vakker ung pike som ble hans elskerinne, og ikke minst, om hennes mor som ble Danmark-Norges første kvinnelige finansminister og kong Kristian IIs viktigste rådgiver.
Året er 1507, og kronprins Kristian, den senere kong Kristian II av Danmark og Norge, er på et offisielt norgesbesøk i Bergen, Norges største by og viktigste handelsby siden middelalderen. På rådhuset i Bergen arrangeres et ball til den unge kronprinsens ære, og mange av byens godt bemidlete borgere er til stede. I menneskemengden får han øye på en usedvanlig vakker ung pike. Kristian blir betatt av henne og danser med henne kvelden til ende, uten å ha øye for noen andre. Piken heter Dyveke Willums, datter av fru Sigbrit Willums, en velstående kjøpmannsenke som fører egen forretning. Det er forelskelse ved første blikk mellom den unge kronprinsen og den skjønne unge piken, og det ender med at Dyveke tilbringer natten hos Kristian, utvilsomt med sin mors velsignelse.

Kong Kristian II av Danmark og Norge i 1514 eller 1515, malt av Michael Sittow

Så langt er det et søt liten Askepott-historie. At prinser og konger tok seg elskerinner, var ikke noe nytt. Det var stilltiende akseptert, så lenge diskresjon ble utøvd. Men dette var intet kortvarig elskovseventyr. Da kronprins Kristian dro videre til Oslo, og siden hjem til København, fulgte både Dyveke og Sigbrit med. Ikke bare er den unge kronprinsen oppover ørene forelsket i den skjønne Dyveke; han fører også lange samtaler om handel og finans med mor Sigbrit, som har god innsikt i økonomiske og sosiale forhold i Bergen.

Erkebiskop Erik Walkendorf treffer Sigbrit i hennes handelsbod i Bergen, mens Dyveke venter i bakgrunnen. 

Da Kristian ble konge av Danmark og Norge i 1513, forlangte riksrådet at han skulle gifte seg med en utenlandsk prinsesse for å knytte politiske alliansebånd, slik skikken var. I 1515 inngikk kongen ekteskap med prinsesse Elisabeth (eller Isabella) av Habsburg-slekten, en allianse som knyttet ham tettere opp mot det mektige tysk-romerske riket, Danmarks mektige nabo i sør. Men han nektet å gi slipp på sin "lille due", sin elskede Dyveke. Hadde Kristian II vist en viss diskresjon i sin omgang med elskerinnen, hadde muligens forholdet blitt stilltiende akseptert, men han omgikk henne så åpenlyst at de tysk-romerske representantene som hadde fulgt Elisabeth til hennes nye hjemland, reagerte med avsky og forakt. Også mange danske adelsmenn mislikte både Dyvekes og Sigbrits nærvær ved hoffet.

I 1517 dør Dyveke brått og uforklarlig, etter å ha blitt plutselig syk, og den danske adelsmannen Torben Oxe, som flere ganger har gitt uttrykk for sin avsky overfor kongens elskerinne og hennes mor, blir dømt til døden for giftmord. Henrettelsen av Oxe gjør kongen upopulær blant både adelsmenn og bønder, og regnes som begynnelsen til slutten på kongens fall. Kong Kristian II fortsetter imidlertid å ha et nært forhold til Sigbrit og bruker henne som en viktig rådgiver i økonomiske spørsmål. Sigbrit tar seg også godt av den unge dronning Elisabeth, og hjelper henne med å finne seg til rette ved det danske hoffet.
Flere politiske hendelser, deriblant det groteske Stockholms Blodbad i 1520, gjorde kong Kristian II så upopulær at både det danske og det norske riksrådet sa noen år senere opp sin troskapsed til ham, og kongen ble avsatt til fordel for sin onkel på farssiden, hertug Fredrik av Lübeck. Kristian flyktet i eksil til sin habsburgske svoger, og Sigbrit fulgte med. Mest sannsynlig døde hun i landflyktighet, for hun vendte aldri hjem til Bergen. 

Noen historikere har gitt Dyveke og hennes mor Sigbrit skylden for at kong Kristian II ble slik en upopulær konge i Danmark-Norge. Personlig tror jeg heller at Sigbrit, med sitt handelsnettverk og sin innsikt i politiske og økonomiske forhold i begge rikene, bidro til å øke kongens interesse for Norge, ettersom han besøkte landet flere ganger i løpet av sin regjeringstid. Men kongens borgervennlige politikk gikk på bekostning av den gamle adelen, som slett ikke ville la seg vippe av pinnen av en kvinne. Tiden var ennå ikke moden for en kvinnelig finansminister.